Strømsgodset-slagordet «en gang blå – alltid blå» lyder flott. Men hvor mye er ordtaket egentlig verdt? Sin vekt i gull, myrra og røkelse i disse juletider, eller er det bare en tom frase; en floskel? Det er jo koselig at slagordet gir oss tanker om lojalitet og samhold, men skal vi faktisk forvente at spillerne takker nei til store penger, og at fete lønnstilbud blir helt underordnet i forhold til det å være ekte Godset-blå gjennom hele karrieren?
Media i klubben bruker selvsagt de gode ordene for hva de er verdt, for innholdet vitner om betydelig respekt for det å komme inn i den blå Godset-familien og deretter forbli der nærmest livet (eller karrieren) ut – helt uten å la seg friste av frekke tilbud fra bakgårdsklubber som Vålerenga, Mjøndalen og Barcelona.
Ja hvordan forholder dette seg? Hvor blå er egentlig spillere, ledere og vi supportere? Kan vi regne med at de alle gir oss i julegave å sverge evig blå troskap? Og er man Godset-lojal og marineblå fra vugge til grav, eller i alle fall fra tiårsalderen og til fylte tretti? Eller kan det tenkes at «en gang blå – alltid blå» mer er et småhyggelig munnhell uten annet enn litt lettbent, symbolsk tyngde? Ja er vi blåøyde når vi tror på evig lojalitet til blå magi?
Vi tar et tilbakeblikk. For det spørs nok om ikke uttrykket hadde passet en smule bedre på 1960-/70-tallet da det var helt andre tider og de fleste forble i klubben hele livet. Men dette var i amatørenes tidsalder, nesten i steinalderen, da penger ikke preget fotballen, da man diskuterte om det var forsvarlig med fargeTV, og da verden så ganske så annerledes ut. Det var i de dager da karene fra Rødgata og Gulskogen bokstavelig talt vokste opp i – men aldri ut av – klubben, og når vi ser at flere av legendene stadig gleder omgivelsene ved å stille opp på klubbhuset for å oppleve det unike miljøet, forstår vi at disse spillerne ennå er minst like blå som for 45 år siden. Derfor hører Pettersen, Alsaker-Nøstdahl, Presberg og andre definitivt til den kategori som vi kan fastslå er 100 % «en gang blå – alltid blå.»
Men så kom den nye tid tuslende; en verden der fotballspillerne fikk lønn for å leke på gresset og ble profesjonelle. Dette innledet en epoke der penger og overganger tok styringen og alle ville bli stjernespillere og legender, ja helst over natten. Utviklingen gjorde nok noe med klubblojaliteten, og da er spørsmålet: Hvor lojale og blåe er nåtidens spillere egentlig?
Selv om de fleste av våre lokale helter sier «det rette» i media om superblå klubbtilhørighet og ekte, ekte kjærlighet, kan man nok være ørlite i tvil om hvor dypt det stikker. Og på ettersommeren i fjor skjedde det, som vi vet, dramatiske ting også på lederfronten da sågar den dyktige og ganske blå daglig leder-Espeseth en dag vips forsvant til en liten klubb som kaller seg Vålerenga. En blåmandag! Og underlig nok ble det omtrent samtidig klart at mannen jeg var skråsikker på var født i en Godset-drakt i en marineblå krybbe inne på klubbhuset på Gulskogen, vår tidligere suksesstrener Ronny Deila, skulle jobbe for en av hovedkonkurrentene, ja rent tilfeldig … også Vålerenga. Og litt lenger ut på høsten var sannelig også spillerutvikler Haakon Lunov i samtale med – ja pussig nok også ham med – laget fra Sotahjørnet om mulig jobb (men tok til fornuften). Og sannelig; da Godset overkjørte småguttene i Rosenborg i fjor høst, skal etter sigende en av våre spillere samtidig ha vært og sett på Vålerengas kamp på Ullevaal. Er det lov a?
Etter to år i Godset ville brått stopperen Gustav Valsvik ikke være så blå lenger, men heller søke lykken i Tyskland. Og tidligere hadde blå klipper som Jørgen Horn, Gustav Wikheim, Iver Fossum og andre tatt av seg sine marineblå drakter for å spille for utenlandske lag. Listen er lang, ja forferdelig lang, over spillere som var (og sier de er) veldig glad i Godset og ville være «en gang blå – alltid blå.», men som allikevel valgte seg bort.
Nå er ikke intensjonen å kritisere en eneste spiller, for hvem ville ikke gjort det samme hvis man kjente lukten av storklubber, penger og berømmelse? Så vi kan like det eller ei, men det er pengene som rår. Og det er – dessverre kan man kanskje si – en naturlighet over det hele, for hvem av oss andre uten selvlysende fotballstøvler, kule frisyrer og knæsje biler ville ikke sagt ja til et tilbud om en jobb med bedre betingelser og dobling av lønnen? Nei vi ser nok ikke helt for oss at elektriker Nilsen med hevet hode takker nei til tredobbel lønn i et nytt firma, eller at butikkmedarbeider Olsen bryskt avfeier å gå opp 50 000 i lønn i den nystartede forretningen? For i den normale verden er dette selvsagt helt OK, og man er vel nesten mindre lur om man da takker nei fordi man nærer så usedvanlig ekte kjærlighet til det opprinnelige firmaet.
Derfor tror jeg det fryktede FotballMoralPolitiet (FMP), som for øvrig er solid representert på tribunene på Marienlyst, ser med positive øyne på det – når spillere som i en anstendig periode har vært gode og lojale på Godset, ønsker seg ut. Ja vi unner heltene våre å oppleve drømmen «der ute», før de selvsagt på tampen av karrieren (mens de ennå er gode nok) skal komme hjem til Godset – og absolutt ikke til Trollungan eller andre b-klubber. Gjør de det, får de nemlig minus i boken til FMP.
Nå er det, som du forstår, ikke slik at undertegnede finner noe som helst urimelig i at spillere ønsker best mulig lønn og dermed går til en ny klubb, nei mitt poeng er mer å bevisstgjøre at noen av oss kanskje lever i en litt naiv drømmeverden hvis vi tror, som noen synes å gjøre på sosiale medier, at spillernes fremste mål og oppgave her i verden er å være lojale. For litt hyling og hoing på Twitter og Facebook har det vært når enkelte spillere viser «ulojal» holdning og vil gå til «feil» klubb. For her passer FotballMoralPolitiet nøye på.
Begrepet «en gang blå – alltid blå» er vakkert, ingen tvil om det. Men hva med de ansatte og alle de frivillige? For slagordet signaliserer jo et familiært samhold, og det passer perfekt på de utallige som i årevis jobber gratis for Strømsgodset. Av de ansatte, er det også én mann som ofte nevnes i denne sammenheng, nemlig markedssjef Rune Marthinsen, og jeg setter mine aller siste ti millioner på at han ikke ville sagt ja til å bli ansatt verken i vesle Vålerenga eller i den noe større Bayern München. Han ville ikke en gang vurdert en prat om det, sann mine ord. Det skjer aldri! Og det er også flere med ham som har vært i klubben i en årrekke og som har så inngrodd og ekte blå kjærlighet til Godset at det er fullstendig uaktuelt og helt bortkastet tid en gang å spørre.
Men «en gang blå – alltid blå» passer også på deler av publikum. For her finnes det svært mange som vil elske Strømsgodset til absolutt evig tid, ikke minst i den lojale GodsetUnionen. For på tribunene gjelder egne regler, og FotballMoralPolitiet er selvsagt nøye med at man aldri bytter favorittklubb i Norge. Det er bare sånn, det!
Vi lever nok godt også i 2017 med å innbille hverandre at alle spillerne og alle rundt klubben er superlojale blå, men ikke bli for overrasket neste gang en spiller den ene dagen snakker vakkert om sin blå tilhørighet mens han neste dag med en fet bunke euro i hånden vinker farvel på vei mot Gardermoen og en klubb der ute i den store verden.
La oss derfor konkludere og fastslå at ordtaket vårt ennå gjelder svært mange på tribunene og i klubbapparatet, og derfor dropper vi å omskrive slagordet til det ikke like klingende «en gang blå – nesten alltid litt blå». God jul!
(Innlegget stod i DT 28. desember 2016)