Ringen er sluttet

Det er fristende å bruke vår store forfatter Knut Hamsuns romantittel «Ringen er sluttet» når jeg ganske snart (tror jeg) skal gratulere Strømsgodset med ansettelsen av Bjørn Petter Ingebretsen som permanent hovedtrener. For det er noe som bare må skje.

Selv om folket på SIF-huset sikkert – sånn for syns skyld – må sette seg ned å vurdere fremtiden og alternativer, så er i realiteten valget av BP uunngåelig. Dermed stiller jeg nå – på vegne av byens aller beste folk og samtlige møblerte hjem; dvs. publikum på Marienlyst, byen vår Drammen, ordføreren, badegjester i Klopptjern, elektrikere, besøkende til Dalen kiosk, direktører med altfor høy lønn, alle på Goggen og Godset-fans landet rundt – krav om at det må bli Ingebretsen. Nemlig! BP for president! (eller i alle fall Godset-trener, da …)

Som midlertidig trener har Bjørn Petter startet strålende. For få dager siden ble det 3-0-seier over Ranheim, og den underholdende 4-3-3-fotballen herjer igjen i Drammen. Mandag er det Lillestrøm som skal bite i gresset, men selv om det fremover skulle bli fem tap på rad, så slår ikke det bena under elvebyens antageligvis unisone ønske om å ha BP som trener i mange år. Ja tenk om vi kunne klare å få til en stabil situasjon; slik som i sin tid med Eggen i vår lillebrorklubb Rosenborg. Stabilitet, fest, suksess!

Når ledelsen samler seg rundt bordet for å se inn i Godset-fremtiden, ber jeg dem om å se svært langt frem. For det er på høy tid å ansette en som passer inn i strategiplanen; en som vil bruke de yngre kreftene fra egen klubb, og en som passer i 4-3-3-attack-filosofien. Vi har jo nå sett det motsatte to ganger i løpet av de siste fire årene. Nielsen og Skullerud ville begge endre på formasjoner og annet og få Godset til å danse etter sin egen pipe; sette sitt eget merke på laget og klubben, men den slags går ikke lenger. Nå er tiden inne for å snu på dette og ansette på det grunnlag at det er treneren som skal passe inn i klubben. Vi må tilbake der vi var, vi må slutte ringen.

Den nevnte klassikeren, «Ringen er sluttet», fra 1936 ble Hamsuns siste reelle roman, og dermed var sirkelen virkelig sluttet for forfatteren. Slik er det også når, ja jeg gjentar når – og ikke hvis – BP får permanent treneransettelse. For dette er på et vis tredje gang han starter opp som ansvarlig trener, og alle gode ting er, som kjent, tre. Det kan ikke slå feil. Det vil ikke slå feil. Ringen blir sluttet.

Jeg kan også dra sammenligninger til Hamsuns roman på andre måter enn bare med tittelen. For forfatteren skriver om kjærligheten i denne boken, og da må vi gå ut fra at det dreier seg om ekte kjærlighet – som jo også er et kjært Godset-slagord. Men Hamsun skriver om en type kjærlighet som ikke alltid forblir helt gjensidig; ved å fortelle om begivenheter som påfører den andre parten i forholdet noe skjebnesvangert. For i litteraturens verden er det hovedpersonen, Abel Brodersen, som vender tilbake til småbyen og sjonglerer med sine forhold, gjør dumme ting og påfører den andre parten ubehag – hvilket kan bli dramatisk for dem han elsker.

Siden vi er mange som elsker Godset, vil nok den lynende intelligente leser på Fjell, Bragernes, Strømsø og andre steder allerede ha forstått at jeg her hinter hemningsløst til en – teoretisk sett – mulig feilslått Godset-kjærlighet. Jeg tenker på et katastrofalt svik ved en manglend ansettelse av hedmarkingen og mjøndølingen – som allikevel er mer Godset-person enn noen andre kan bli –, altså noe som ville medføre skjebnesvangre konsekvenser. For skulle noe så utenkelig og grufullt skje, ville kanskje kjærlighetsforholdet til Godset spille falitt, og den ene parten – nemlig vi publikummere – ville lide, nettopp som i Hamsuns roman. Der drar forresten hovedpersonen Abel til slutt til Amerika, for visstnok å gjøre opp for sine misgjerninger.

Hvor vi skal sende sportssjef, ledelse og styre, hvis de ikke har klokskap til å gi Bjørn Petter Ingebretsen trenerjobben på permanent basis, ja det må vi i «Vi vet alltid best-foreningen» diskutere grundig med GodsetUnionen, sponsorer, bystyret, folk flest, kong Harald med flere. Men Nordpolen kunne gjerne være et riktig sted. For skulle klubben finne på noe så hinsides uvettig som å velge en femteklasses trener utenfra,  som igjen vil endre på alt, ville jeg og publikum igjen bli den lidende part i det nevne kjærlighetsforholdet, og jeg måtte nok da i stedet vurdert å begynne å gå på kampene til Vestfossen, Alta, Florø eller – for å ta i litt – Mjøndalen.

Jeg hører forresten at pølsene er betraktelig mer velsmakende og større i kioskene på Isachsen stadion, så det hadde kanskje ikke vært så dumt, sånn sett …  «Bløyta» har de jo også …

Men det ville selvsagt blitt dramatisk å reise til Nedre Eiker, Fyllingsdalen, Haugesund eller Lillestrøm for å følge et nytt lag – for liksom å straffe sportssjefen. (Er vel også litt redd for at han ikke hadde blitt søvnløs av den grunn.) Men det kunne jo blitt nødvendig hvis Godset hadde påført oss det BP-sjokk og den Godset-smerte å ansette en eller annen c-trener herfra eller derfra. Dermed kunne klubben komme i samme situasjon som Hamsun-romanens Abel Brodersen gjør i sitt miserable kjærlighetsforhold i boken, og påføre meg et forskrekkelig tap i mitt forhold til Godset her i den virkelige verden.

Kanskje overdrev jeg en smule da jeg skamløst truet med å heller følge Åndalsnes eller Vindbjart eller noe slikt, men ansetter ikke Strømsgodset BP, så skal jeg i alle fall starte en voldsom folkeaksjon og marsjere nokså rasende rundt Marienlyst med aggressive og illsinte plakattekster som «Fy,  Flo» og slikt. Fakkeltog med dombjeller og høy isbilenmelodi hver søndag morgen klokken 06 forbi huset til Drammenspatriotenes formann, ville definitivt høre med, og jeg tror ikke man skulle føle seg så altfor trygg på klubbhuset heller, for jeg ville trolig lenke meg til døren der og rope taktfast «nei, nei, nei»!

Min ekte kjærlighet ville nok stå for fall i årevis – ja i alle et par dager, da … – hvis vi en dag fikk høre at for eksempel daglig leder Dag Lindseth Andersen selv ville ta over som trener. Vi så jo i presentasjonsfilmen om ham for en del måneder siden at han hadde svært store ambisjoner om å lede laget da han ropte og dirigerte stakkars Marcus Pedersen hit og dit og tegnet formasjoner på taktikktavlen. Så hvem vet?

Da er det nok mer realistisk (men fryktinngytende tanke) med en annen fetert trener utenfra, men nei takk. Det er Bjørn Petter Ingebretsen og ingen andre vi – ja jeg snakker her på vegne av alle og enhver fra Tangen til Steinberg – vil ha som permanent hovedtrener. BP selv er åpenbart helt frisk og klar som et egg, og det ville være katastrofalt å ikke gi ham sjansen. Vår mann ble jo i 2015 for første gang ansatt etter David Nielsen og gjorde det strålende. Etter en sykemelding sommeren 2016, startet han opp igjen for annen gang, men det var den gang for tidlig for BP, og det kom en kar fra Molde og Bærum i stedet.

Men nå er ringen slutten, og Ingebretsen skal ta ansvaret for tredje gang. Basta! Alle gode ting er tre. Ringen er sluttet. BP for president!

Lars G. Hoel