Da Bjørn Petter Ingebretsen måtte trekke seg som hovedtrener i Godset, mistet jeg noe. Undertegnede har fulgt klubben i flere tiår – godt plassert på tribunen –, men har aldri snakket med en spiller eller lagt opp til det. Nå hadde det nok vært interessant for både meg og andre fans å slå av en prat en og annen gang, men jeg tror ikke vår tids spillere synes det er særlig interessant eller nødvendig (tar jeg feil?). Jeg antar de kanskje synes det er nok å høre fra tilhengerne litt på avstand og oppleve den unisone støtten fra tribunene og den trofaste GodsetUnionen i kampens hete. For det å treffe på en supporter ved kålrotdisken på Kiwi eller på tur langs Drammenselva, er kan hende ikke noe spillerne/lederne trakter etter. Og vi andre kan vel saktens også forstå spilleren eller treneren som ikke synes det er så stas å bli forklart av supportere for n-te gang hvordan han eller laget egentlig burde spille, eller å være med på en selfie. Så saken har definitivt to sider.
Med denne innledningen som bakteppe, blir BPs sorti ekstra lei for mange av oss. For Bjørn Petter Ingebretsen likte å prate med folk, han var annerledes, og jeg tror virkelig det kom fra hjertet. Vår tidligere trener er nemlig en unik personlighet som jeg har vekslet noen ganske få ord med et par ganger. Men dette var nok til å kunne fastslå at denne mannen er et menneske som er noe helt for seg selv. For hos ham finnes ingen arroganse og ingen «jeg-alene-vite»-holdning, kun folkelighet og en hyggelig stil.
DTs Ola Niemann fortalte oss i sitt innspill 14. oktober om BPs bakgrunn som fengselsbetjent, fosterfar og medmenneske, og vi drammensere og andre BP-fans (dem finner vi over hele Norge, har jeg erfart) vet godt at mjøndølingen er et sjeldent varmt menneske. Ja det må jo nesten ha vært en fryd å sitte i fengsel med BP som betjent!
Jeg kan tenke meg at han selv blir småflau over å lese alle disse godordene, men det må han tåle. For Bjørn Petter har denne usedvanlige evnen til «å se» den enkelte person og være 100 % til stede i en samtale – kort eller lang. Lignende utsagn om ham hører vi fra spillere og kolleger.
Etter at BP med stor suksess tok over Godset i fjor, opplevde jeg for første gang en ny form for «kontakt» med klubben i mitt hjerte, dvs. at jeg følte at jeg var en del av det hele. «Vi i Godset», liksom. Og Ingebretsens inntreden på arenaen var en utrolig opptur etter «marerittåret» høsten 2014/våren 2015. Det ble nesten slutt på tversover-/bakover-fotballen, holdningene ble strammet opp, og laget ble ledet av en dyktig og jordnær kar som «var» Godset. Fra første øyeblikk viste han supporterne på Marienlyst stor oppmerksomhet, og i flere kamper gikk han langs alle tribunene og hilste, for å vise sin respekt for det trofaste publikummet. Og jeg stod der og var stolt over at jeg nesten «kjente» ham.
Endringen etter at Ingebretsen overtok, ble på alle måter stor, og ingen lag tok flere poeng enn BPs Godset høsten 2015. Men begeistringen skyldtes ikke bare offensiv Godset-attackfotball og bøttevis med poeng, men like mye det treneren ellers medvirket til, når det gjaldt miljø og holdninger. Godset ble en varmere klubb.
Nå er BP inntil videre på sidelinjen, og en annen dyktig trener har tatt over. Vi har vel alle store forventninger til Tor Ole Skullerud og det han kan få til i 2017, og samtidig er det ansatt ny daglig leder. Sammen kan de legge spennende planer med herr Flo, herr Marthinsen og de andre på klubbhuset på Gulskogen. Samtidig håper vi at BPs helse snart er på topp og at han finner sin plass i en ny jobb så tett på A-laget som mulig.
Hvilke erfaringer kan så Godset gjøre seg etter BP-perioden? Mange. Selvsagt håper vi alle at det nye trenerteamet kan valse opp med herlig offensiv og målrik fotball, som feier ikke minst Vålerenga av banen, men hva med det som skjer utenfor Gamle Gress? Kontakten med folket, med supporterne og de som har noe de vil bidra med? Personlig synes jeg klubben har mye å hente på bygge videre på den ånd vår avgåtte trener så sterkt har bidratt til. For det å ytterligere forbedre merkevaren Strømsgodset som noe åpent og hjertevarmt, som noen som bryr seg, som noen som inkluderer alle, – ja, det er svært viktig. På den sosiale, utenomsportslige fronten er jo aktiviteten særdeles stor og god, men jeg tenker her mer på aktiviteten rundt A-laget og det å knytte laget og administrasjonen nærmere til det brede lag av drammenserne.
Selv om rosen har haglet over klubben de siste årene, så synes jeg det er litt forbedringspotensial på det å skape kontakt med alle «der ute». Min oppfordring må derfor være at klubben må bli flinkere til å inkludere de utenforstående, ta i mot andres innspill og meninger på en enda mer positiv måte, «se» alle dem utenfra som også ønsker å være en del av Godset-familien, som har lyst på en fotballprat. For nettopp det å lytte, det medmenneskelige og det å ha respekt for andres synspunkter, ja det er kanskje essensen i BPs ånd. Og lykkes man her, føler snart halve Drammen at man kjenner Jostein, Toro, spillerne, styret og administrasjonen. Ta det med dere videre, Strømsgodset, så fyller vi opp tribunene.
For det å gi oss en opplevelse av å «kjenne» spillerne, tror jeg faktisk kan være svært viktig for publikumsinteressen, og Marienlyst har, som kjent, knapt vært utsolgt i 2016. Før var det nok sånn at annen hver drammenser kjente én eller flere av de da lokale Godset-gutta, men situasjonen er jo i dag, naturlig nok, helt endret, fordi spillerne i liten grad er lokale. Og det er en utfordring. Derfor krever dette noe ekstra av spesielt troppen, men også av trenere, administrasjon og alle som er engasjert på et eller annet nivå i klubben. For det at vi på tribunene opplever at vi «kjenner» gutta, tror jeg er ganske viktig for vårt engasjement og interessen for å gå på kamp og betale opp mot 330 kroner.
Nå vet jeg jo at spillere sendes ut på skoler og slikt på oppdrag, og dette er bra, men se om det også er mulig å finne tilbake til ørlite av den gamle æraen der vi «kjente» spillerne, og det starter med at gutta i troppen og andre ser på publikum som noe annet enn en nyttig og jublende masse under kampene, men som individer man også kan snakke med på by’n, i Drammensmarka – og kanskje ved kålrotdisken.
Og et hjertesukk helt på tampen: Spillerne må takke publikum etter hver kamp enten man taper eller vinner. Og husk spillere og ledere; det er to langsider med supportere på Marienlyst også, ikke bare bak det ene målet! En del av oss reiste forresten i høst gjennom halve Norge for å se Bodø Glimt mot Godset og støtte laget vårt. Vi tapte, og bare to spillere, Madsen og Parr, kom helt bort mot GodsetUnionens folk for å takke ved å klappe. Det er ikke bra, spesielt ikke i en bortekamp. Ja, laget må også ville «se» publikum og gidde å vise denne lille gesten. Å være skuffet etter et tap, er ingen unnskyldning.
Det er her – når det gjelder kontakten med folk –at Ingebretsen har vært så unik. Jeg har sett ham slå av en prat med liten og stor, og jeg er overbevist om at alle som en har følt at BP brydde seg om nettopp den praten, at han var glad for å snakke med akkurat den personen. Han «så» dem, og deretter «kjente» de ham.
(Innlegget stod i Byavisa, Drammen, onsdag 16. november)