Det var i juni 2016 det skjedde. Strømsgodsets trener, Bjørn Petter Ingebretsen, var på fjelltur da han fikk et lite hjerteinfarkt. Det var starten på slutten som hovedtrener dette året, men i forrige uke gjorde han populært comeback, skapte umiddelbar suksess med poeng mot Start søndag, og nå «risikerer» vi å leve med BP som Godset-trener inn i evigheten. Takk og pris.
Etter Deila-perioden fra 2008 til 2014 var David Nielsen trener frem til mai 2015. Dansken ville endre mangt og meget, og det ble selvsagt ingen suksess. Det var da BP fikk ansvaret, og han skapte straks underverker. Ingebretsen overtok et Godset-lag som lå på 9. plass etter 10 runder, men utrolig nok kunne man i november innkassere sølvmedalje. Ingen tok flere poeng den høsten enn Godset. Fantastisk! Alt så dermed lovende ut, Strømsgodset hadde funnet sin trener, drammenserne elsket BP for hans folkelige og ærlige stil, Godset spilte sin herlige 4-3-3-fotball, og selvsagt skadet det ikke med 2. plass i serien heller.
Godset-treneren startet 2016 godt, klubben lå på 3. plass så sent som den 16. juni, men fortsettelsen skulle bli vanskelig. For BP ble naturlig nok sykemeldt og medisinert etter infarktet, men kom allikevel tilbake en kort periode før han 10. august igjen måtte kaste inn håndkledet pga. bivirkninger av medisiner (ikke hjertet).
Høsten ble en turbulent og vanskelig periode, der blant annet dyktige og lokale Thomas Andre Ødegaard ledet laget, og jeg hadde håpet han hadde fått overta på permanent basis. I stedet ble Skullerud ansatt, han fikk inn flere av «sine« folk i teamet, skulle endre på formasjoner og annet, og dermed gikk det som det måtte gå i forrige uke; farvel til bæringen.
Det kan ikke ha vært fnugg av tvil om hvem som skulle inn som midlertidig hovedtrener da laget onsdag 6. juni brått stod uten leder; Bjørn Petter Ingebretsen. Og BP sa ja til den vanskelige oppgaven på sin ydmyke måte – «Jeg er bedt om å hjelpe til.» Få dager etter fikk vi se et meget positivt Godset-lag borte mot Start, og det var ingen lett oppgave. Kristiansand-klubben var i desperat poengnød, hadde fått inn ringreven Rekdal, og spilte for livet på hjemmebane. Hjalp det? Neida. For nå var BP i gang.
Dermed fikk Ingebretsen en strålende start, og skal ha æren for den øyeblikkelige forvandlingen av Godset vi så i Start.kampen – ja selvsagt sammen med alle de 18 spillerne som reiste til Kristiansand. For denne gang gjorde spillerne som de fikk beskjed om, hvilket forrige trener ikke lyktes med. Og her er vi inne på kjernen i BPs suksess; han er nemlig en mann å gå i krigen for. For alle som har snakket med Bjørn Petter, har merket den auraen av soliditet og nærvær han har. Jeg tror alle lar seg inspirere av ham, ja det gjelder ikke bare a-lagsspillerne, men alle og enhver i klubben – og også utenfor; for vi publikummere, sponsorer, hele byen lar oss også begeistre.
Det første signalet om at Godset igjen hadde funnet tilbake til seg selv, fikk vi allerede fredag i forrige uke da klubben sendte ut oversikten over de 18 i troppen til Start-kampen. Dette har man for så vidt gjort i alle år, men den forrige treneren gikk vekk fra dette, og det var usedvanlig uklokt; et meget uheldig trekk, som ble et slags bilde på en helt annen og lukket stil enn det vi har vært vant til i Godset. Nå liker vel ikke ledelsen å innrømme feil, men svaret vi indirekte fikk dagen etter at BP igjen stod alene ved roret, er mer enn godt nok. Og jeg vil i grunnen si det faktisk var et helt nødvendig og meget viktig valg at man igjen begynte å offentliggjøre troppen, for dette har noe å gjøre med identiteten til Godset.
Etter at klubben nå har gjort to feilansettelser på kort tid og fått inn folk som for enhver pris skulle gå vekk fra Godset-stilen, regner jeg med tiden er overmoden for at man i klubben fremover heller ansetter trenere som passer inn i – og vil spille – 4-3-3-basert og feststemt Godset-attack-fotball. Det var sikkert stas for styre og ledelse å ansette trener utenfra med et renommert navn, og da var man visst villig til å overse at denne var mest opptatt av å sette sitt eget merke på det hele og endevende både formasjon og det over tid innarbeidede opplegget.
Hvordan det går med BPs Godset fremover, vet vi ikke, men det blir sikkert både seiere og tap, og det lever vi godt med – så lenge vi vet at BP leder an i sitt møysommelige gjenoppbyggingsarbeid, der han helt sikkert vil slippe til også yngre krefter fra egen stall.
Torsdag 14. juni spiller Godset nok en tøff «cupfinale» mot et Ranheim-lag som har imponert. Da kan vi også ønske Øyvind Storflor hjertelig velkommen «hjem» med en durabelig applaus, men vi må uansett ta sikte på å sende ham tilbake til Trondheim med tap. Dette blir BPs hjemmecomeback, så la oss møte opp og støtte ham og laget, for dette blir utrolig spennende.
Det er derfor ingen som helst tvil om at det er Bjørn Petter Ingebretsen som må ansettes på permanent basis når klubben snart gjør sitt valg. Ingen står mer enn ham for det Godset vi alle ønsker å se; herlig, kjapp angrepsfotball med utpreget bruk av kantene. Men ikke bare det, for BP = Godset. Han er en av «oss», en vi respekterer, men som også er folkelig og trivelig med alle. Jeg skal ikke glemme de gangene han på Marienlyst gjorde noe ingen før ham (tror jeg) har gjort; i flere kamper å gå takkerunden tett langs alle tribunene, og ikke nøye seg med bare et par overfladiske klapp til publikum på lang avstand – sånn for syns skyld – som enkelte andre.
Ingebretsen er i bedre form enn på år og dag. I kjølvannet av infarktet tok han grep om livet sitt, er atskillige kilo lettere og sunnere og er like robust som noen annen til å inneha en trenerjobb. Derfor avslutter jeg herved – på vegne av alle – disse «er han frisk nok, da?»-kommentarer/spekulasjoner hver gang temaet nevnes.
Lokalpressen bruker i disse dager en del spalteplass på ulike kandidater til trenerjobben – og de skal jo fylle sine spalter –, men jeg skal spare dem for bryet med å spekulere mer i dette, for det blir et folkekrav i Drammen at det bare er én mann som kan ansettes som permanent hovedtrener; Bjørn Petter Ingebretsen.
Vi ses på Marienlyst på torsdag.
Lars G. Hoel