På en café i Glasgow sitter kanskje en grublende og ikke helt fornøyd mann fra Telemark. Han er fotballtrener, men har ikke lykkes i sin nye jobb – foreløpig. På rom 423 på Union Brygge i Drammen finner vi en dansk mann, heller ikke han kanskje helt fornøyd. Herrene heter Ronny Deila og David Nielsen.
De to trenerne har begge fått vårt elskede Strømsgodset i gave – eller snarere til låns en stakket stund. Ronny Deilia fra 2008, Nielsen fra juni 2014. Ronny overtok et “vrakgods” nederst på tabellen i en klubb med store utfordringer og tok Strømsgodset til himmelen. Hvor Nielsen tar Godset, vet vi ikke ennå, men temaet ble nylig omtalt i artikkelen “Ingen skam å snu, David”.
Han kom fra det store intet som trener, Ronny Deila. Gikk læretiden under Fagermo, før han selv slapp til og gjorde Godset til sitt eget. Hans suksesshistorie er omtalt i utallige artikler, og Ronny Deila og Strømsgodset er nærmest synonyme suksessbegreper – i alle fall i Drammen.
Ja, hva er det egentlig med dette laget fra “Rødgata”?, som har vunnet hele Drammens og Buskeruds hjerte – og snart minst halve kongeriket –, ja unntatt noen sjeler i Trøndelag, da. Og hva er det med denne mannen, Ronny Deila, som har betydd så utrolig mye for laget, klubben og Drammen? La oss koste på oss et tilbakeblikk og hente frem noen helt uforglemmelige øyeblikk rundt seriegullet og 2014-avskjeden.
I fjor snakket nesten alle i elvebyen om Strømsgodset og Deila. Ung og gammel. Supporter og den mer passive beundrer. Til og med min slektning på 82 år åpnet døren i callingen med ordene “Er det Ronny Deila?” Ronny på alles lepper. Han var nesten guddommelig. For ham selv ble det vel i overkant.
Det er ikke grenser for alt som er gått Godsets vei de siste årene; cupmester, seriemester, europacup, økende tilskuertall, sunn økonomi, et strålende omdømme, DnB, som generalsponsor, Martin Ødegaard-mirakelet, en vrimmel av talenter og en trener som alle synes å elske; Ronny Deila.
I pausen i kampen mot Haugesund 9. juni i år fikk han sin høyst fortjente avskjedsstund og hyldest på Gamle Gress med varme ord og en blomst fra sportslig leder, Jostein Flo. Og kunne jeg ikke skimte at sogningen var litt fuktig i øyekroken der ute på gresset?, jo jeg tror det. Og markedssjef Rune Marthinsen underbygde senere det hele, da han i sitt glitrende blogginnlegg i fjor høst sa noe sånt som at “jeg er glad i denne mannen”. Og hele Drammen følte det samme.
Tusenvis av unionister og andre publikummere reiste seg i ettermiddagssolen og jublet for keiseren av Drammen, Ronny Deila. Et nærmest hjerteskjærende øyeblikk. For navnet hans er nå hamret inn med gull- og diamantskrift i Godsets og Drammens historie for all tid. Og det ville egentlig ikke forbause meg om han en gang får en statue av seg utenfor Marienlyst – det måtte vel i så fall være ved siden av Steinar Pettersen.
Flo var ikke alene om å oppleve 9. juni 2014 som noe utrolig emosjonelt. For jeg måtte selv erkjenne at jeg var vitne til noe helt bemerkelsesverdig og sterkt. Men hva fikk meg, en voksen mann, til å få tårer i øynene i solsteken på Marienlyst? Var det ikke bare en fotballkamp og bare en trener? — Tja, jeg er sannelig ikke sikker.
Tårene kom faktisk en annen gang også, og det var da Ola Kamara den 10. november i fjor scoret det viktige, første målet i den avgjørende gullkampen – også det mot Haugesund. Kamara og Deila i sentrum. Det var magiske sekunder vi opplevde denne høstkvelden. Et minne for livet. Fortettet stemning på et stappfullt Gamle Gress, den håpløse førsteomgangen, det fantastiske øyeblikket da den første scoringen kom. Resten vet du alt om.
Men så skjedde det altså igjen at det ble litt emosjonelt på Marienlyst da den kommende æresborgeren (?, det er kanskje å ta i … ) av Drammen fikk sin svært enkle, men allikevel uforglemmelige hyldest. Det sier alt om øyeblikket, om Godsets viktighet for Drammen og om denne unike fotballtreneren.
Det er sagt så mye godt om Ronny Deila at vi tåler at det påpekes at Celtic-treneren må dele æren og hyldesten med mange andre; spillerne, klubben som sådan, styret og administrasjonen. For det er åpenbart gjort mye riktig. Telemarkingen fikk en unik mulighet i Strømsgodset. Han var “ingen ting” da andre ga ham sjansen. Timingen var god, og klubben var på vei opp. Espeseth gjorde sin entré og har bidratt med stø og dyktig ledelse. Rune Marthinsen stod for viktig kontinuitet med sin lange erfaring og gode personlighet. Og ikke minst hadde Godset noe helt unikt; nemlig Jostein Flo. Kanskje er det drammensersogningen som må gis den aller største delen av æren for Strømsgodsets og Deilas suksess. For denne mannen er så dyktig, bunnsolid og sympatisk at det halve kunne vært nok. Uvurderlige egenskaper, selvsagt. Men også Flo har dratt nytte av en effektiv administrasjon, dyktige trenerteam og en masse frivillige medarbeidere.
Selv har jeg aldri hatt noe med klubben å gjøre. Fra tribuneplass har jeg imidlertid hatt gleden av å følge laget gjennom mange oppturer og noen nedturer i mange år. Jeg tror derfor jeg snakker for svært mange når jeg sier at Strømsgodset tilfører livet noe avgjørende viktig. Og dermed ble det tårevått da Ronny Deila takket for seg. Jeg var neppe alene om det. Ekte kjærlighet og vel så det.
Hele Drammen – og her tør jeg egentlig driste meg til å si hele fotball-Norge – unner Deila Celtic-jobben og forhåpentligvis stor suksess – etter hvert. Men det skal ikke underslås at telemarkingen fikk en ripe i lakken da det ble forhandlet mellom Godset og Celtic. Deila hadde en kontrakt med lang varighet og ønsket å slutte rett før den viktige Champions Leauge-oppstarten. Så vidt jeg vet, var det også en klausul i kontrakten som sa noe om at han skulle få gå om det rette tilbudet til en større klubb dukket opp. Og det gjorde det.
Deila skal ha “sagt opp” avtalen med sin arbeidsgiver, Strømsgodset; klubben som hadde skapt hans trenersuksess, for å presse Godset til kjapt å godta Celtis skambud. Et øyeblikk var han kanskje større enn Klubben? Det heter seg at Flo stod beinhardt på sitt krav. Ja, selvsagt gjorde han det. Skulle bare mangle. Det er bare synd at ikke klubbene kunne forhandlet ferdig. Det hadde gitt en 100 % lykkelig skilsmisse. Men Deila skar inn, og dette synes jeg var uheldig og egoistisk. Jeg forstår selvsagt at mannen var redd for at den unike muligheten skulle ryke, men det hadde neppe vært tenkbart på grunn av noen “småpenger”. Skjønt vi vet vel strengt tatt lite om hva som egentlig ble sagt og gjort på forhandlingsmøtet på Gardermoen.
Selvfølgelig hadde ikke Flo, Saxegaard, Styret og Godset noen som helst tanke om å ødelegge for Deila, tvert i mot. Men like selvsagt var det at situasjonen ikke innbydde til at Godset bare skulle godtatt alt mulig. Ronny Deila hadde sikkert en kontraktsrett til uansett å få gå til Celtic, men i dette lå det, selvsagt, at klubbene skulle enes om en kompensasjon. Det var utvilsomt ikke en klausul som betydde at Deila selv kunne diktere kompensasjonssummen. Det sies også at han reiste til Glasgow før Godset hadde gitt klarsignal. I ettertid er jeg sikker på at Deila tar selvkritikk på måten han gjorde dette på.
Flo hadde ikke gjort jobben sin for Godset om han ikke fjellstøtt hadde representert klubben. I sosiale medier kunne man de aktuelle dagene få inntrykk av at noen mente han bare burde godtatt et hvilket som helst bud for å ikke ødelegge for Deila. Derfor vil jeg mene at det overhodet ikke var noen grunn til å kritisere Godsets folk. Derimot falt vel Ronny Deila for fristelsen til å være litt ego midt i kampens hete. Og kanskje skal vi forstå ham. Det gjaldt noe fantastisk og unikt for ham og faktisk for hele fotballnorge. Men det ble en ørliten ripe i lakken, det gjorde det.
Så skal det selvsagt bli spennende å lese den hele og fulle sannheten om spillet bak kulissene i Ronny Deilas kommende (?) selvbiografi “Gode år”(?) eller i Rune Marthinsens kommende (?) “Sannheten om Godset”-bok (?) (Bare å sette i gang med disse bøkene, karer!)
Nå har vi alle for lengst lakkert over denne ørlille ripen i lakken til Deila. Ja vi har faktisk også glemt den. For jeg og tusenvis av andre var på Gamle Gress 9. juni og takket Ronny Deila for alt han har betydd for klubben og Drammen. Takk Ronny.
Deila-epoken er over, men vi skal følge og støtte ham i Celtic og videre, ja, så lenge han ikke blir RBK-trener, da.
Lars Hoel
Artikkelen stod på trykk i Byavisa, Drammen 17. september 2014
Artikkelen finnes også på Blå Arme Online Fanzine