La det ikke være noen tvil om at Strømsgodsets tidligere trener Ronny Deila skrev sitt navn inn i drammensernes hjerter med gullskrift etter triumfen i 2013, og at daglig leder Erik Espeseth synes å ha gjort en meget god jobb i klubben etter starten i 2010. Ja Deila-perioden fra 2008 til 2014 var i det hele tatt en eneste lang opptur, og telemarkingen var lenge regnet som omtrent identisk med Godset. Vi takker dem begge for alt de har gjort for Strømsgodset.
Men gullmalingen har nå dessverre begynt å falme en smule for både Espeseth og Deila. Sistnevnte fikk, som kjent, en ripe i lakken da han i 2014 skulle bli trener i Celtic, hvilket var synd og helt unødvendig. Jeg tror nemlig at hele Drammen unnet Deila den unike muligheten han fikk, da han ble trener i den skotske storklubben. Men måten det skjedde på var, som man vil huske, ikke helt musikalsk, for Ronny Deila sa som kjent opp kontrakten sin med Strømsgodset og lot ikke klubben få forhandle ferdig med Celtic.
Etter at Deila i våres fikk sparken, kunne han forlate Glasgow med velfylt lommebok, mange erfaringer rikere, og vi regnet vel alle med et nytt utenlandsengasjement for vår sympatiske helt. Etter flere Rekdal-år i Vålerenga uten nevneverdig suksess, var det imidlertid ikke helt overraskende at hovedstadsklubben ville forsøke seg på den tidligere Godset-treneren, men «vår» Ronny kunne da vel ikke si ja til en av Godsets «konkurrenter»? Deila var jo omtrent selve Godset. Men det kunne han, altså, og det fotballinteresserte Drammen satt lamslått tilbake. Sett fra mitt supporterståsted, må jeg derfor få rope høyt: «Også du min sønn, Brutus!» Riktignok var det langt mer dramatiske begivenheter som for rundt 2000 år siden var opphav til Cæsars velkjente ord, men når man er Godset-supporter, oppleves også dagens situasjon emosjonelt dramatisk.
Nå hører ikke jeg med til de som iherdig mener at en Sif-spiller/-leder må være i Godset til evig tid, men i visse tilfelle blir det mer enn en stakkars supporter kan tåle. Og i denne saken – når Brutus Deila og Brutus Espeseth – rent tilfeldig – samtidig ender opp i en klubb som definitivt er (burde være) en av Godsets sterkeste konkurrenter, så er det noe som skurrer i blå supporterhjerter.
Vi kunne nylig lese i VG at «Deila nærmer seg Vålerenga», og samtidig ble det ved et underlig sammentreff (?!) klart at daglig leder Erik Espeseth hadde sagt opp sin stilling. DT skrev at «han nekter å røpe hvilken klubb han har takket ja til», men alle visste det var Vålerenga. Ola Niemann skrev 13. juli i DT at han ikke trodde det var noe de to «har kokt i hop i forkant». Vel, for min del er det svært vanskelig å tro at Espeseth og Deila ikke har kommunisert underveis i prosessen, men hvem som ringte hvem, får vi vel aldri vite, for sannheten vil trolig ta seg dårlig ut. Var det Ronny Deila som fikk et VIF-tilbud og deretter ville ha Espeseth med seg, eller var det Godsets daglige leder som involverte treneren? Eller var det VIF som trakk i alle tråder? Men uansett hvordan det skjedde, er det noe som skurrer for oss drammensere.
Et annet aspekt som kompliserer bildet, er at Strømsgodset, representert ved blant annet Espeseth og Deila, høyt og tydelig har proklamert at spillere skulle utvikles og primært selges til utlandet, ikke til norske konkurrenter. Denne prisverdige holdningen har slått rot, og det er liksom opplest og vedtatt i Godset at man ikke går til visse konkurrenter. Men det gjelder kanskje andre «regler» for ledere og trenere?
Sånn sett var det en viss naturlighet over at Ronny gikk til Celtic i 2014 – og ikke til RBK eller VIF. Når han nå vender tilbake til gamlelandet, er det derfor et hakk bedre enn om han hadde gått direkte fra Godset til Enga, men uansett; Deila i Vålerenga kjennes fullstendig feil – sett fra Drammen.
Når det gjelder Espeseth, føles det ekstra ubehagelig for supporterne at han hopper direkte over til en konkurrent med all sin kjennskap til kontrakter, strategier og interne forhold. Og hvordan dette oppleves for Godsets lojale, helblå skare av frivillige uten lønn, støtteapparatet, resten av administrasjonen og styret – ja det kan man bare se for seg. Ikke minst tenker jeg på de utallige helblå som føler en ekte kjærlighet til klubben vår, så aldri har vel begrepet «ekte kjærlighet» gitt et sterkere signal. For tenk på alle de som i Godset (og andre klubber i distriktet) jobber frivillig år ut og år inn – uten lønn. Det kaller jeg ekte kjærlighet, men fullt så dypt stakk visst ikke den blå og litt mindre ekte kjærligheten for andre aktører. Joda, noen og en hver vil nok fristes av et fett lønnstilbud, men gjør man alt for penger, da? Sett med supporterøyne gjør man faktisk ikke det. Nå nevnes selvsagt ikke lønn heller, men man snakker gjerne om «nye utfordinger». Det lyder jo penere.
Å miste Deila og Espeseth til VIF er galt som det er, og enda verre kan det bli dersom det gjøres det minste forsøk på å hente ut flere av Godsets beste krefter, enten det gjelder folk i støtteapparatet eller de beste spillerne. Og uansett hvor mange millioner herr Trøim i Vålerenga måtte legge på bordet, så vet jeg om et par umistelige karer som uansett aldri aldri aldri ville bytte klubb. Den ene heter Rune Marthinsen og den andre Jostein Flo. Og så alle de frivillige, da. Merk deg det, Tor Olav Trøim.
Det er ikke ofte tårene kommer, men det har skjedd et par ganger i Godset-sammenheng. Det skjedde i gledesrus da Deilas lag slo Haugesund i november 2013 og sikret gullet, og det skjedde nylig i sorg da jeg hørte i en nyhetssending at en mann som het Ronny Deila skulle bli trener i Vålerenga. Det var svært emosjonelt å høre, og sier selvsagt noe om hans posisjon blant drammenserne. At han skulle jobbe for en konkurrent ble sterkt.
Kanskje tenker den ikke så altfor fotballinteresserte leser at det er i overkant drastisk å bli våt i øyekroken av slikt, men husk da på ordene den legendariske Liverpool-treneren Bill Shankley en gang sa: “Fotball er et spill på liv og død. Jeg er meget skuffet over et slikt utrykk, fotball er så mye mer enn som så.”
Nå er det på tide å legge Brutus-saken bak seg og å forene alle krefter på å bygge et enda bedre Strømsgodset. Etter nok en Godset-seier søndag, denne gang mot Tromsø, holder BP og hans glitrende assisterende Thomas André Ødegaard ytterst stø kurs mot medaljer. Stå på Godset!
Lars Hoel